Triks og kunster

 

Det er bare fantasien som begrenser hva du kan lære hunden din å gjøre av triks og kunster. Her er noen forslag:

….og mange flere! (send oss gjerne tips)

Det "nyttige" ved å trene på noen triks er at du da har noe å aktivisere hunden din med innendørs – godt å ha når høststormene uler rundt hushjørnet eller når din forkjølelse gjør at hundeturen blir helle kort. Dessuten kan du imponere barna i familien eller besteforeldre (hvis du selv er barn).

Hvordan man trener: Det er mange måter å trene triks og kunster på, men felles for de alle er at du skal gjøre treninga til en positiv leik for både deg og hunden. Godbiter og attraktive gjenstander kan være gode hjelpemidler her. Klikkertrening er også en fin metode for å lære triks og kunster. Se mer på Canis.

Godbitsøk (ute eller inne)

 

En enkel og effektiv form for aktivisering er godbitsøk. Ved et godbitsøk får hunden brukt sin viktigste sans: Luktesansen.

Godbitsøk er en super aktivitet i seg selv, og det er også en veldig fin "energiutlader" den dagen du ikke får gått så lang tur eller gjort så mye annen trening/aktivisering som hunden kanskje har behov for.

Har du et riktig matvrak kan du rett og slett gjemme noe av hundens ordinære mat ute i hagen eller inne i huset. Kasting av en neve hundemat ut på gressplenen kan holde en hund sysselsatt temmelig lenge. Er hunden din mer kresen må du nok øke attraktiviteten på maten noe – små pølsebiter, lever eller andre godsaker får som regel opp hundens søkemotor så det suser.

I starten bør hunden se at du legger ut/kaster ut godbiter og det bør ikke gjøres for vanskelig. Etter hvert trenger ikke hunden noen påvirkning og vanskelighetsgraden kan økes.

Sporsøk/leke gjemsel

 

Felles for alle er at du skal gjøre det enkelt i starten slik at hunden forstår oppgaven – etter hvert kan du øke vanskelighetsgraden.

Forskjellige søksøvelser er også fine når man vil kombinere aktivisering av barn og hunder. Ved f.eks å la barna gjemme seg selv og/eller gjemme gjenstander for hunden. Pass imidlertid på at barna ikke gjør dette på en slik måte at hunden ikke kan nå fram og/eller at det kan være risikofylt (for hund eller barn). En hund kan bli ganske ivrig i søket, så det må utvises litt forsiktighet.

Snørekjøring og annen form for trekk

Svært mange hunder liker å trekke og vil fryde seg når de får lov til å gjøre det. Riesenschnauzeren var tidligere en mye brukt trekkhund og den egner seg derfor spesielt godt til dette, men det er ikke noe som hindrer at også mindre hunder kan trekke, så lenge tyngden av det de skal trekke står litt i forhold til hundens størrelse og kroppsbygning.

Hunden skal være utvokst i kroppen før den utsettes for nevneverdig belastning i form av trekking.

Utstyr: Når hunden skal trekke, trenger du en god sele. Hundeseler forekommer nå i svært mange forskjellige utforminger og ikke alle er like godt egnet til å trekke med. Det kan være lurt å snakke med en erfaren person (trekkhundfolk og/eller spesialiserte utstyrsleverandør) for å finne den rette selen til din hund. Bruker du feil sele kan dette gi belastningsskader over tid og/eller hunden kan rett og slett slutte å trekke.

For enkel snørekjøring bør du i tillegg ha en elastisk trekkline og et belte med krok der du kan feste denne slik at du kan ha hendene fri.

Vanligvis tenker man på snørekjøring som noe man gjør med ski på beina, men du kan godt også snørekjøre med f.eks spark eller på rollerblades/rulleskøyter. Selv dvergschnauzeren kan man fint snørekjøre med på slike måter, spesielt når føreren hjelper litt til dersom det blir tungt.

Vil du drive med mer avansert trekking kan det være aktuelt med pulk eller vogn til de store hunderasene.

Det kan være lurt å lære hunden din noen enkle kommandoer før dere legger i vei. Kommando for å gå fram og for å stoppe og også kommando for høyre og venstre. Da har du bedre kontroll når farta blir stor. For snørekjøring på ski kan det også være nyttig å ha en "gå bak" - kommando. Da kan du be hunden gå bak deg f eks når du kjører i nedoverbakke slik at hunden ikke kommer i veien for deg.

NB: Fjellski med stålkanter er ikke bra dersom du skal snørekjøre med hund på ski. Det finnes hunder som har fått skåret seg kraftig opp i labbene på stålkanter.

Kløving

 

Alle schnauzerrasene kan også bære kløv, men størrelsen på kløven og tyngden av det som bæres må tilpasses hundens størrelse og kondisjon. Med det som utgangspunkt vil riesen gjøre god nytte for seg med kløv, schnauzeren vil kunne bære noe, mens for dvergenes del blir det vel mest bæring for kuriositetens skyld.

En tommelfingerregel er at en voksen hund i normal fysisk form skal kunne bære rundt 25% av sin egen vekt. Er hunden din godt trent kan du øke vekten noe over dette nivået også (opp mot 50% av hundens vekt).

Dersom du vil utnytte lastekapasiteten hos hunden din fullt ut anbefaler vi å gå til anskaffelse av en god kløv og helst få hjelp av fagfolk til å tilpasse kløven til din hund.

Hunden kan tilvennes å gå med kløv ganske tidlig, men man skal ikke belaste den med nevneverdig vekt før den er godt voksen og man skal øke belastningen gradvis (tiden hunden bærer og vekt).

Veldig mange hunder setter pris på å bli satt til slikt arbeid og de bærer sin kløv med stolthet. Men har du en badeglad hund bør du holde hunden i bånd. Mang en hundeeier har fått seg en forskrekkelse når hunden legger til vanns med full kløv på ryggen.

 

Lydighet

 

Lydighet (LP = lydighetsprøver) er en konkurransegrein innenfor programmet til Norsk Kennelklubb og du finner lydighetsstevner hele året rundt omkring i landet (se terminliste hos Norsk Kennelklubb - under Utstilling). Lydighetsprogrammet er inndelt i 4 ferdighetsnivåer (Klasse 1, 2, 3 og Elite), og man må starte i klasse 1 for så å kvalifisere seg til de høyere klassene etter hvert.

For alle klassene er det utarbeidet et øvelsesprogram som følges og det er kvaliteten på disse øvelsene som bedømmes etter fastlagte kriterier.

Før man starter i klasse I kan man ta appellmerket/bronsemerket i lydighet. Appellmerkeprøver arrangeres ofte lokalt i regi av forskjellige hundeklubber. Øvelsene som inngår i appellmerkeprøven har mer karakter av "hverdagslydighet" og bedømmingen av utførelsen er ikke så streng som i de offisielle klassene.

Lydighetstrening er en fin måte å aktivisere hunden på og bidrar selvfølgelig til at man får en lydigere hund. Men selv ikke verdensmesterskap i lydighet er noen garanti for at hunden alltid hører på eieren, så det er ikke alltid at dressuren fungerer på utsiden av lydighetsringen.

Ønsker du å trene lydighet er det lurt å ta kontakt med et etablert hundemiljø. Oversikt over hundeklubber i ditt nærmiljø kan du finne hos NKK (under medlemskap).

Agility

 

Agility er hinderløp med hund. En konkurransebane i agility inneholder 12 – 20 hindre i variert rekkefølge og plassering (bestemmes av dommeren for det aktuelle stevnet). Det er forskjellige typer hopphindre, balansehindre, tunneler, slalåm med mer som inngår i en bane.

I offisielle konkurranser (se terminliste hos NKK - under Utstilling) avholdes det som regel 2 forskjellige varianter av agility – standard agility og hoppklasse. I standard agility inngår det noen flere hindre enn i hoppklassen, som til gjengjeld vanligvis innbyr til noe høyere fart. I tillegg til individuelle klasser konkurreres det i lagklasser. Klassene er delt inn i 3 ferdighetsnivåer: Klasse 1, 2 og 3. Man starter i klasse 1 og må så kvalifisere seg for å rykke opp i de neste klassene. Hver klasse deles også inn i 3 klasser etter hundens størrelse: Liten – Mellom og Stor. For schnauzerrasene vil det innebære at dersom høyden på den aktuelle hunden ligger innenfor standarden for rasen vil dvergschnauzeren gå i klasse Liten (opp til 35 cm på manken), mens både schnauzer og riesenschnauzer vil høre hjemme i klasse Stor (over 43 cm på manken). Alle hunder som starter i en offisiell agilityklasse skal ha målebrev som dokumenterer deres høyde (utstedes av en kvalifisert dommer i agility eller eksteriør). I tillegg til offisielle klasse arrangeres det også i agility lokale bronsemerkeprøver fra tid til annen.

For å trene agility trenger man tilgang på hindre og det vil for de fleste bety at man må melde seg inn i en hundeklubb (se NKK for å få oversikt over klubber i ditt distrikt). Agility har blitt svært populært de siste åra og de aller fleste hundeklubber har hindre og faste treninger i sporten. De fleste klubbene har en nedre aldersgrense på 1 år (hunden) for å starte med agility og noen krever også et grunnkurs i lydighet. Under inntrening kan man godt benytte bånd på hunden, men allerede på bronsemerkenivå må man kunne føre hunden løs rundt i banen.

Agility er først og fremst gøy og det er en god fysisk aktivitet både for hund og fører. Hunden lærer som regel de forskjellige hindrene ganske raskt. Utfordringen ligger etter hvert mest på føringen mellom hindrene og dermed på samarbeidet og kommunikasjonen mellom hund og fører. Dersom man ønsker å konkurrere i agility stilles det også en del krav til fart – jo høyere man kommer opp i klassene jo raskere skal det gå for at man skal kunne hevde seg i toppen.

Det er en god del dvergschnauzere å se i agilityringen på konkurranser og på 90-tallet var det en dvergschnauzer som ble verdensmester. Riesenschnauzere dukker opp fra tid til annen i konkurranser, men schnauzer er ikke så ofte å se. Vi kjenner imidlertid flere schnauzere som har drevet med agility for aktivitetens skyld (konkurrerer ikke) – da kan man jo også velge en høyde på hindrene som passer for hunden.

Hvis du har tanker om å starte med agility med din schnauzervariant kan du forberede deg litt på dette helt fra valpestadiet. Dette med å venne hunden til å kunne være løs og samtidig gjøre noe sammen med deg er en svært grunnleggende ferdighet. Miljø og kontakttrening er også viktig. Hunden må kunne konsentrere seg om "jobben" selv om det er andre hunder tilstede. Med litt forsiktighet kan du også vende hunden til noen fysiske øvelser – f eks balanse på trestamme eller tilsvarende. Men ikke bli for overmodig slik at hunden kan skade seg (f eks hvis den faller ned). Å vende hunden til å bevege seg på underlag som ikke er 100 % stabilt er også en fin forberedende trening. Mange hunder misliker dette og blir utrygge dersom de ikke har blitt tilvendt gradvis. Heiser, flytebrygger og andre bevegelige ting er fine "treningsområder". Noen skaffer seg også treningshindre hjemme – for små hunder kan leketunneler, balanseputer og annet beregnet på barn være fine hjemmehindre. Men igjen: Ikke utsett valpen eller unghunden for noe som kan være skadelig. Hunden bør bl a være ferdig utvokst før den skal hoppe særlig høyt.

 

Brukshundarbeid

Brukshundarbeid er betegnelsen på noen forskjellige former for søksøvelser kombinert med en del lydighetsøvelser. Det nordiske brukshundprogrammet består nå i hovedsak av Spor og Rundering (Rapport inngår også i programmet, men det er fortiden lite aktivitet på den fronten). Søksøvelsene foregår som regel i mer eller mindre kupert skogsterreng.

Både Spor og Rundering deles inn i 4 klasser, D, C, B og A. Man starter i klasse D og må så kvalifisere seg til de høyere klassene. Se forøvrig NKK eller Norsk Brukshundsports Forbund.

I sporøvelsen skal hunden som navnet tilsier følge et spor. I brukshundsammenheng er det spor etter mennesker det handler om og i sporet blir det lagt ut sporpinner som hunden skal plukke eller markere underveis i sporet. Sporet har varierende lengde, alder og antall gjenstander avhengig av ferdighetsklasse.

I rundering søker hunden med "høy nese" eller på overvær som vi også sier (da skal den ikke gå spor). Hunden skal bevege seg ut i sløyfer på ca 50 meter til siden for en midtlinje og den skal melde fra om funn av mennesker i terrenget. Den melder fra ved å gi hals ute hos figuranten eller ved å komme tilbake til hundeføreren med et bringkobbel i munnen. Størrelsen på feltet som skal gjennomsøkes avhenger av hvilken ferdighetsklasse det er snakk om.

En annen del av brukshundøvelsene er Feltsøk. Feltsøk inngår som en del av programmet i ferdighetsklasse B og A. I Feltsøk skal hunden gjennomsøke et område på 50 x 50 meter i terreng og lokalisere og apportere (bringe tilbake og levere til fører) gjenstander med menneskelukt i terrenget. Det er gjerne 5 gjenstander av varierende type som er lagt ut i terrenget før hunden starter.

Schnauzerrasene egner seg godt for brukshundarbeid og spesielt riesenschnauzeren er en del benyttet innen denne sporten. Særlig runderingsøvelsen krever en hund med mye motor og selvstendighet, og dette er jo egenskaper som gjerne finnes i en typisk schnauzer. De mindre rasevariantene vil også fint kunne gjøre en god figur som brukshund, men der framkommelighet i terrenget er viktig, vil gjerne de minste hundene tape litt når det gjelder fart.

De aller fleste hunder elsker å få arbeide med nesa og det er fascinerende å trene og utvikle en god brukshund. Samtidig er det også en ganske tidkrevende aktivitet i hvert fall dersom man skal konkurrere i sporten.

For å trene brukshund bør man oppsøke et aktivt hundemiljø, både for å få hjelp til det praktiske (legge ut "fremmede" spor, å tilgang på figurant osv) og fordi det er en ganske spesialisert trening som de færreste nybegynnere vil klare på egen hånd. I de øvelsene man skal jobbe med løs hund må det også være søkt om dispensasjon fra båndtvangsbestemmelsene, noe som gjøres av klubbene for det aktuelle treningsområdet. Hunden skal da bære dekken som forteller at det er en hund i arbeid/trening (ikke en tilfeldig løshund).

RIK/IPO

 

RIK og IPO er det internasjonale brukshundprogrammet. I tillegg til søksøvelser og lydighet inngår det også forsvarsarbeid i dette programmet. Det er først i de siste årene at det har vært lov å trene forsvarsarbeid i Norge og det er krav om lisensiering for å kunne trene i disse øvelsene. Dette er derfor noe man må trene i regi av en hundeklubb.

Redningshund

 

Ønsker man å jobbe med hundens luktesans og samtidig gjør en samfunnsnyttig innsats kan det å trene opp sin hund som Redningshund være tingen. På landsbasis er det foreningen Norske Redningshunder som står for det meste av denne treningen.

Redningshundarbeid består av ettersøk (søk etter personer som har gått seg bort/er forsvunnet), lavinesøk (snøras) og ruinsøk (f.eks etter jordskjelv). For å få en godkjent redningshund kreves det mye ferdigheter og utholdenhet både av hund og fører, men samtidig er dette noe av det mest fascinerende man kan utnytte sin hund til.

Riesenschnauzeren har blitt en god del benyttet som redningshund. Om de andre variantene også har vært benyttet vites ikke, men det burde ikke være umulig – i hvert fall der ikke framkommeligheten i terreng er utslagsgivende.

Klar, ferdig, SØK!

 

Viltsporing/ettersøk

Norsk Viltsporchampion Atos på sporprøve. Eier og fører: Anita Fridholm. Dommer: Einar Eliassen Foto: Roger Vagle, Bladet Vesterålen

Begrepet ettersøk brukes også når det er snakk om å finne igjen skadeskutt vilt. Viltsporing og vilt ettersøk er en ferdighet man kan trene med sin hund både for å delta i konkurranser og til praktisk bruk (jaktlag skal ha tilgang på godkjent ettersøkshund). I slike sporprøver skal hunden følge spor etter ville dyr og/eller blodspor lagt ut av mennesker.

Trening av viltsporhunder har i de siste åra blitt meget populært og flere enn de tradisjonelle jakthundrasene viser gode egenskaper i denne "sporten". Det er også ganske mange som trener viltspor uten selv å ha nevneverdig interesse for å jakte. Det er blant annet flere dvergschnauzere som er godkjente viltsporhunder.

For å komme i gang med viltsporing kan det være lurt å delta i et aktivt jakthundmiljø eller delta på et kurs for å lære det grunnleggende. Kurs arrangeres rett som det er innen retrivermiljøet, dachshundklubben, elghundklubben osv.

Freestyle

 

Freestyle er "dans med hunder". Hundeføreren trener opp hunden i diverse kunster og bevegelser som da settes sammen til et program m/musikk. I et Freestyle-program er det hund og fører som danser sammen, så noe av hemmeligheten går ut på å lage et program der man utgjør et stilig og samkjørt par.

Freestyle er nytt i Norge, men det arrangeres flere og flere kurs innenfor denne morsomme aktiviteten og er man først i gang med å lære hunden en del triks er dette noe som det også er forholdsvis enkelt å trene på hjemme "i stua" – i hvert fall et stykke på vei.

I utlandet er Freestyle et konkurranseprogram, og det er nok bare et tidsspørsmål før det også kommer offisielle konkurranser på dette i Norge.

Vi tror at schnauzerrasene kan egne seg ypperlig som freestyle-hund.

Utstilling

 

Mer utfyllende informasjon om utstilling finner du her.

Mange tenker ikke på utstilling som en form for aktivitet med hund, men kanskje gjør man denne virksomheten en urett da. For å vise sin hund på en god måte på utstilling kreves det forberedelse og trening både av hund og av handler. På våre raser er det nødvendigvis en del pelsstell før man kan entre ringen, men hunden skal også være i god kondisjon og samspillet mellom hund og handler skal fungere.

En spesiell form for utstillingsaktivitet er Juniorhandling. Som navnet tilsier er dette en konkurransegrein som er åpen for barn og ungdom fra 10 til 17 år. Her er det personen som går med hunden som dømmes, ikke hunden! Dommeren skal dømme etter hvor godt handleren viser frem hunden og samarbeidet mellom hund og handler. Det kreves også at handleren kjenner sin rases historie og særtrekk. Det er kun NKKs Junior-handling som er offisiell.

Trekkhund

 

Som nevnt under avsnittet om trekking til "hjemmebruk", så var riesenschnauzeren tidligere mye brukt som trekkhund også i konkurranser i Norge. I seinere tid er den nok blitt utkonkurrert av spesielt vorsther og andre raskere hunder (ofte blandinger). Men f.eks i Sverige benyttes riesenschnauzeren fortsatt også i konkurransesammenheng i denne greinen.