Bokomtale

 

Bjeffing - språket som høres.

Forfatter: Turid Rugaas

Når man har opptil flere schnauzere i huset blir man vant til at litt bjeffing hører med til dagsorden. Som regel lever jeg greit med schnauzerens lydnivå, men av og til skulle man gjerne tenke seg en av og på bryter. Jeg har en "hunde-fjortis" i huset for tiden, og det hender absolutt at tålmodigheten blir satt på prøve. Og det må innrømmes: Det er en viss fare for at den unge damen allerede har lært at bjeffing gir litt ekstra oppmerksomhet. Så mot bedre vitende er det mulig at jeg har bidratt til å forsterke atferden.

For jeg mener selv at jeg nok er mer bevist enn de fleste på hva bjeffing er og kan være, hva som demper lydstyrken og hva som trigger den. Jeg vil også ganske bestemt hevde at det ikke er lett å kjefte eller tukte en schnauzer til å være stille, selv om jeg ikke alltid klarer å følge opp dette i hverdagen når irritasjonen kommer snikende.

Med dette utgangspunktet ble jeg ganske nysgjerrig når Turid Rugaas kom med en ny bok om nettopp emnet bjeffing. Jeg har faktisk aldri skaffet meg noen av de tidligere bøkene hennes om hundens språk, men jeg veit at mange har funnet nyttig kunnskap i dem og at hun har bidratt mye til større forståelse av hundespråk.

Jeg synes boka er et positiv bidrag til mitt "hundebibliotek". Hovedbudskapet - at bjeffing kan komme av/bety så mangt og at det sjelden lønner seg å straffe hunden for bjeffing - hadde jeg altså rimelig godt forankra fra før (i hvert fall i teorien, da). Det 3. hovedbudskapet trengte jeg heller ikke så mye overtalelse for å godta: Bjeffing (og andre lyder) er en del av hundens språk og vi må ikke uten videre definere all bjeffing som "problematferd".

I boka blir bjeffingen delt opp i 6 forskjellige former for bjeffing. Hver av formene blir beskrevet og det blir gitt råd og eksempler på hva man kan gjøre for å dempe eller fjerne atferden. Her er det en del gode tips og råd å hente. De 6 bjeffetypene er: Forventningsbjeffing, varsling, angstbjeffing, forsvar/vokting, frustrasjonsbjeffing og "lært bjeffing". I tillegg gis det en eksempler og råd på hvordan man kan takle bjeffing i en del hverdagssituasjoner. Det påpekes også at en del hunderaser har spesielle bjeffemønstre pga tidligere eller nåværende arbeidsoppgaver (gjeterhunder, gårdshunder, jakthunder).

Jeg har leita litt i boka for å finne ut hvilken bjeffetype schnauzerens typiske "alarmbjeffing" kunne passe inn under. Når jeg leste innholdsfortegnelsen tenkte jeg at det måtte være varselsbjeffing, men beskrivelsen av den er at den består av et eneste, kort, skarpt bjeff. Det er jo ikke slik vi kjenner schnauzeren når den vil melde fra om at noe skjer i nærområdet, den nøyer seg sjelden med et enkelt voff, nei. Den forsvars/vokterbjeffingen som beskrives synes jeg heller ikke er helt dekkende - den virker noe "skarpere" enn det jeg kjenner fra schnauzeren. Grunnen til at jeg ikke finner "alarmbjeffinga" igjen i en av typene kan være at det er en blanding av flere typer, f.eks forventningsbjeffing og forsvar/vokting. Eller det kan også være at dette nettopp er et av tilfellene av rasetypisk bjeffing. Schnauzeren skulle jo nettopp være "alarm" når noe nærmet seg gården, men det var ikke dens oppgave å avgjøre om det var venn eller fiende - det fikk gårdsfolket ta seg av.

Jeg håper at boka vil være med på å øke folks kunnskap om hundens språk generelt og om bjeffing spesielt. Og det behøves! Det er ikke sjelden å få kommentarer som "Nei, men så sint du er da", bare fordi hunden min bjeffer litt. Selv blant hundefolk ser det ut til å være en utbredt misforståelse at bjeffing har noe med aggresjon å gjøre. Og her sier Turid Rugaas helt klart: "Aggresjoner gir seg ikke uttrykk i bjeffing. Det å være sint på noen krever andre tiltak".

Eller som et gammelt ordtak sier: Bikkjer som bjeffer, biter ikke!

Skrevet av Tone Mørk